ESSAY
TROND TJELTA
18. august 2017
Det Tapte Paradis
Ang Thong – Silicon Valley – Oslo
Da jeg leste The Circle av Dave Eggers ble jeg fra tid til annen grepet av en mild déjà vu. Følelsen av at boken minnet meg om noe viktig fra mitt eget liv nektet å slippe taket, og da jeg plutselig innså at dette «viktige» var The Beach, ble jeg grepet av en viss skyldfølelse. Hadde denne strandboka virkelig satt så dype spor i meg? Eller bar Eggers fortelling og dramaturgi så sterke likhetstrekk til Alex Garlands bestselger at det ikke var mulig å unngå en sammenligning?
The Beach ble publisert i 1996. The Circle ble publisert i 2013. De 17 årene imellom utgjør en epoke der verden endret seg fundamentalt. Hvorvidt svaret på hva som endret seg finnes i disse to romanene er høyst usikkert, likevel gikk jeg til det drastiske skrittet å lese The Beach på ny i voksen alder.
Uavhengig av litterære ambisjoner, burde det være legitimt å argumentere for at The Beach rører ved sin tidsånd. Det samme gjelder The Circle, som nå også er blitt film. I begge romaner kaster protagonistene seg inn i sine respektive epokers zeitgeist. De skulle bare visst hva Søren Kierkegaard skrev om en slik holdning til verden: Den som gifter seg med tidsånden, blir fort enkemann. Men hverken Richard eller Mae har tid til å bekymre seg over gamle filosofers tanker rundt verdens innvirkning på naive sjeler. De er unge og klare for å erobre verden på hver sin kant. Uten planer og fulle av ungdommelig overmot, drifter de på lykke og fromme mot sine respektive utopier.
*
Både Garland og Eggers er født i 1970. Deres ungdomstid på hver side av Atlanteren ble preget av henholdsvis Thatcher og Reagan. De er barn av en konservatisme som etter hvert ble slukt av nyliberalisme og geopolitiske omveltninger. Fra Garland skrev The Beach i første halvdel av 1990-tallet til Eggers skrev The Circle på begynnelsen av 2010-tallet, skjedde to ting som endret verden radikalt: kommersialiseringen av internett og 9/11.
Begge hendelser har satt sitt preg på dem i større eller mindre grad. Som to hvite menn oppvokst i rike, engelsktalende land, er det fristende å anta at det var internett som formet dem mest på det private plan. Likevel bør ikke den verdensomspennende krigen mot terror glemmes. Ikke minst kombinasjonen av disse to fenomener. The Beach representerer på mange måter uskylden før det hele startet – Sovjetunionen har falt, den kalde krigen er over, verden har åpnet seg for millioner av mennesker. Mulighetene er endeløse. The Circle representerer den andre siden – slutten, reisen er over, illusjonene er brutt, sirkelen er snart sluttet, vi har landet, men hvor endte vi?
Det er på tide å fly ut i den store, globale verden.
Ang Thong
Richard ankommer Kha San Road en mørk kveld og suges raskt inn i backpackernes parallelunivers. Det er varmt og fuktig, på grensen til klaustrofobisk. Mistenkelige skikkelser lister seg rundt i skyggene, eimen av ganja blander seg med eksosen fra scooterne, det er trangt om plassen, lyden av kakerlakkenes hvileløse vandring hjemsøker herbergets gjester etter mørkets frembrudd.
I løpet av den første svette natten ligger Richard våken og lytter til et ungt fransk par ha sex i naborommet. Samtidig blir han plaget av en mystisk, skotsk mann som fabler om uforståelige ting, noe om bitch eller beach.
Garlands landsmann J.G. Ballard skrev en gang følgende: Over our lives presides the great twin leitmotifs of the 20th century – sex and paranoia.[i] Garland legger Richard i skvis mellom dem begge.
Veien til Utopia er nervepirrende og strabasiøs. Den begynner med kartet – en fargerik gjengivelse av Thailandbukta med de innbydende Ang Thong-øyene – etterfulgt av selvmordet til kartets skaper. Men med kart i hånd er det ikke tid til å sørge over spilt blod. Richard allierer seg med det franske paret, Étienne og vakre Françoise. Sammen legger trekløveret ut på en eventyrlig reise, først til Ko Samui, deretter mot Stranden. Fra å være vanlige ryggsekksturister har de tre nå avansert til et høyere nivå. De er innvidde. De sitter på informasjon som kan være gull verdt, de besitter muligens nøkkelen til paradis. Følelsen av å være unike gjør det lettere å heve seg over den gjennomsnittlige backpackeren, som i sin mangel på innsideinformasjon er dømt til å fortsette sin hvileløse jakt etter det ekte, det genuine og ubesudlede.
Ryktene om Stranden har svirret blant Sørøst-Asias erfarne ryggsekkturister i årevis. Er det bare en myte mon tro? Richard, Étienne og Françoise dyrker sin eleverte posisjon mens de gjør sine forberedelser på Ko Samui. Det vanskeligste er å klare å holde en så drøy hemmelighet for seg selv. Lettelsen er derfor stor når de endelig legger i vei mot øya. En lokal fiskebåt, et par hvite løgner, et ørlite brudd på Thailandsk lov, en legendarisk svømmetur – de nærmer seg paradis.
Jeg mistenker at en del norske lesere, selv de som kun har sett reklamen for programmet, på et eller annet tidspunkt vil få assosiasjoner til Robinson-Ekspedisjonen hvis de skulle finne på å lese The Beach i dag. Garlands utopiske strand føles til tider som et reality-show – en følelse som forsterkes av Richards stadige fantasier om tv-spill og Vietnam-filmer. Men der TV3s tropiske anarki er konstruert for å la deltakerne utslette hverandre, er Garlands strand et resultat av unge idealisters forsøk på å skape det perfekte ursamfunnet, der medlemmene lever i pakt med naturen og harmoni med hverandre. Som en naturlig følge av dette er alt meget godt organisert. De leker ikke paradis. De lever ut øde øy-utopien i aller sterkeste grad, med alt det krever av innsats for ikke å havne i et spontant ragnarok der alle kjemper en blodig kamp om de siste smuler.
Strandboerne er organisert i arbeidslag dedikert til henholdsvis fisking, snekring, dyrking, jordbruk og matlaging. Den naturlige lederen er Sal. Det er et lite, lukket samfunn som har isolert seg fra verden og trives med det. Ting fungerer så lenge alle bidrar og følger Sals befalinger. Den overhengende trusselen fra øyas tungt bevæpnede marijuana-bønder, samt eventuelle backpackere som potensielt kan dukke opp ved hjelp av mystiske kart, er det ingen som prater om.
Tre erfarne backpackere – Buss, Sylvester (Sal) og Daffy (Mister Duck) – klarte å skape et utopisk parallelunivers på en liten øy i Thailand-bukta. Takket være dem har et 30-talls unge mennesker kunnet bytte ut sine materialistiske liv hjemme i vesten, og ikke minst forlate backpackerens jag med et relativt sedat liv på utsiden av verden. Hvem har vel ikke fantasert om en tilværelse lik Richards beskrivelse av livet på øya?
Men er det mulig å bevare noe slikt? Eller ligger det i menneskets natur å forvandle enhver gryende utopi til en dystopi?
I motsetning til mange nordmenn har jeg aldri vært i Thailand. Jeg har vært i Silicon Valley, men tenkte ikke noe videre over hvor jeg var da jeg tilfeldigvis befant meg der. Jeg husker imidlertid godt den første gangen jeg var på en tropisk øy. Nias. Utenfor Sumatra. Et paradis. Jeg husker fortsatt luktene og smakene, lydene og fargene. Jeg vil aldri glemme det. På samme måte vil jeg aldri glemme første gang jeg prøvde å komme meg på internett. Det var på den tiden The Beach ble publisert. Full av pågangsmot dro jeg en kompis med inn på et edb-rom på Blindern for å utforske dette mystiske internettet. Vi benket oss foran en ledig pc, åpnet AltaVista og var klare for å surfe. Målet var VGs nettside, og forsøket feilet. Vi kom oss ikke inn noe sted, vi skjønte ikke hvordan vi skulle skrive inn URL-en, og istedenfor å spørre en av de verdensvante studentene rundt oss, lot vi dem sitte i fred med sine nyheter og forlot datarommet lettere brydd.
Et kjærlighetsforhold var på trappene. Internett skulle erobres. Ikke lenge etter kunne også jeg sitte fordypet i nyheter uten å måtte bekymre meg for å kaste bort tiden.
Det første møtet med en tropisk øy kan aldri gjentas. Det første møtet med en ny teknologi kan heller aldri gjentas. Du kan reise og reise uten å oppleve den samme sensasjonen. Du kan kjøpe nye duppeditter stadig vekk, laste ned så mye du orker, uten å oppleve den samme sensasjonen. Likevel prøver vi. Vi oppsøker stadig mer eksotiske reisemål og fyller turene med stadig mer kreativt innhold; vi oppgraderer stadig oftere våre teknologiske enheter, og laster ned stadig flere oppgraderinger med forbedret brukergrensesnitt, kreative funksjoner og nye muligheter, alt i en evig kamp for å fylle livene våre med mening. Både reisen og teknologien gjør oss avhengige av den umiddelbare tilfredsstillelsen det er å oppdage noe nytt, selv om det bare er en resirkulert versjon av den første gangen. Og spørsmålet er, kanskje, hva ellers skal vi fylle livene våre med? Det har hverken The Beach eller The Circle noe godt svar på. Det de to bøkene imidlertid gjør, er å antyde at det er lett å la seg blende av illusjonen.
Hverdagen på The Beach fortoner seg like paradisisk som vår forestilling om livet på en øde, tropisk øy. Selv om tonen mellom enkelte av medlemmene preges av en viss, underliggende fiendlighet, er det meste tilsynelatende bare fryd og gammen: Våkne opp rundt syv. Rusle ned til stranda for en forfriskende dukkert. Spise felles frokost klokka åtte. Dra ned igjen til stranda for å fiske rundt ni. Henge ut i sola, fiske, svømme og dykke, frem til rundt halv tre. Slappe av. Spise middag bestående av ris, fisk, grønnsaker og frukt klokka fire. Deretter slappe av, gjerne i form av en middagslur i skyggen. Sosialisere. Spille kort. Røyke pot. Legge seg klokka ni i en avkjølt stråhytte.
Escape through travel works tenker Richard. Fra øyeblikket han gikk ombord i flyet i England ble hans gamle liv meningsløst. Etter første dag på stranda føler han at han har bodd der hele livet. Hjernen stenger gamle minner ute. Spørsmålet han nå stiller seg er ikke hvorfor det var så lett for ham å tilpasse seg livet på stranda, men hvorfor det var så lett for stranda å assimilere ham.
Kanskje fordi han tilpasser seg? Ja, kanskje. For han godtar at livet på stranda innebærer en flukt fra verden. Smak på ordene: Escape through travel works. Stokk om på ordene. Fjern noen ord. Legg til noen ord. Travel makes you free. Dra så strikken helt til Arbeit macht frei. Assosiasjonen er der, om enn noe søkt. Likevel er det fristende å tvinge frem en sammenheng. Er Richards innsikt en forvarsel om sivilisasjonens forestående fall?
Når Richard senere drar til Ko Pha-Ngan for å skaffe nye forsyninger med ris, dukker en tydeligere nazireferanse opp. Han og Jed spiser lunsj på en kafé. Schindlers liste ruller over tv-skjermen. Schindler betrakter tømmingen av ghettoen fra hesteryggen. De to øyboerne diskuterer kjapt hvordan filmskaperne har farget jentas kåpe rød. Det er alt. Temaet skifter. Men det er umulig å tenke seg at valg av filmreferanse er tilfeldig.
Livet på stranda handler om en liten gruppe mennesker som gjør alt i sin makt for å stenge verden ute, holde sammen, og bevare sitt paradis koste hva det koste vil. Kommunikasjon, referanser, normer og drømmer, er ikke lenger forenlige med det en finner i samfunnet ellers. Spørsmålet er hvorfor det ikke holdt med Fluenes herre? Hvorfor utsette backpackere i 20-årene for det samme?
Muligens fordi historien gjentar seg.
Spreading the news is in our nature, sier Mister Duck i en av Richards fantasier. Det lille øysamfunnet er bygget på ryktet om en utopisk strand, og bortsett fra grunnleggerne har alle medlemmene tatt turen på lykke og fromme basert på «nyheten» om at stranda muligens ligger der den ligger. Denne nyheten kan være servert dem på en eller annen bar, og det kan være tilfeldig at det var nettopp denne nyheten, og ikke et av de mange andre ryktene som svirret på baren denne kvelden, som sendte dem ut på eventyr. Men et samfunn som er etablert på drømmen om en utopi og bygd på et rykte, er i sin natur en skjør konstruksjon. For det ligger i ryktets, nyhetens, mytens natur, å vokse til uante dimensjoner og på sin vei mutere til forskrudde versjoner av originalen.
Paranoiaen griper etter hvert tak i enkelte av strandboerne. Det demrer for ledelsen at det spøker for isolasjonen de så hardt har kjempet for. Verden knakker på deres palmedør, og når et privilegium trues, så er ledere kjent for å kunne ty til desperate midler. På mange måter kan det lille strandsamfunnet sammenlignes med en del subkulturer, der den indre kjernen vil gjøre alt for å bevare sin integritet og forhindre kommersialisering av noe de har investert mye tid og prestisje i.
*
Haien er dypt forankret i vår populærkulturelle psyke. Fra Melvilles Moby Dick, som ville vært langt mindre spennende uten de blodtørstige haiene, til Hemingway, Bjørneboe og Jaws. Også Garland og Eggers vier haien en plass.
I en fortelling som The Beach forventer man at haien på et eller annet tidspunkt vil angripe. Det ville vært mer overraskende hvis den ikke dukket opp. Den paradisiske øya og dens omgivelser gir strandboerne en smakebit på naturens brutale sider. Det er et angrep på dem alle, en varsel om at noe forferdelig er i gjære.
Der Garland bruker haien på klassisk vis, som symbol på de eksterne kreftene som truer strandsamfunnet, og ikke minst som en dramaturgisk katapult for å skape liv og røre internt i gruppa, er Eggers hai av en mer kreativ variant. Å plassere en levende hai i fortellingen om et sosialt nettverksselskap er det siste man forventer. Samtidig er haien i The Circle en snodig skapning. Den er hentet opp fra Marianergropen – verdens dypeste dyphavsgrop – av Stenton, en av selskapets tre grunnleggere, og brakt til hovedkvarteret med en rekke andre eksotiske dypvannsskapninger. At haien er gjennomsiktig passer godt til selskapets mål om universell transparens, og i et forrykende show der 100 millioner mennesker følger livestrømmen, spiser haien alt som slippes ned i dens tank. Seerne kan følge ofrenes ferd gjennom haiens fordøyelsessystem. Det er en maktdemonstrasjon uten like. Viljen til å fullføre sirkelen er helt klart til stede hos minst én av grunnleggerne.
Men hvor begynner sirkelen?
Silicon Valley
Mae Holland rusler gjennom utearealet på sin nye arbeidsplass. Det er stort og fullt av liv. Det minner om diverse journalisters beskrivelser av eventyrlige arbeidsplasser i Silicon Valley, og selskapet The Circle er tydelig inspirert av virkelighetens Facebook og Google.
Området, som ligger badet i Nord-Californias myke Stillehavslys, huset en gang i tiden et skipsverft, deretter en drive-in kino, så et bruktmarked. Til slutt ble det lagt øde, som en påminnelse om USAs industrielle skjebne. Med The Circle har det fått en ny vår. Nå skinner det med sine velpleide gressplener og fontener, tennisbaner og lekne piknikkfasiliteter. Vitale unge mennesker, sprudlende av kreativ energi, beveger seg målbevisst blant arkitektoniske perler med fasader av børstet stål og glass. Mae er lykkelig over å tilhøre verdens mest innflytelsesrike selskap – et enormt sosialt nettverksselskap i nær fremtid, som har slukt Facebook, Twitter, Google, og de ennå ikke eksisterende Alacrity, Zoopa, Jefe og Quan.
Minnene fra livet før ankomst på The Circle er deprimerende for Mae. Etter å ha fullført college i Colorado endte hun opp i hjembyen Longfield – en døsig, liten pendlerby i nærheten av Fresno, California. Der møtte drømmene fra studietiden den brutale monotonien i voksenlivets kamp for tilværelsen, og med et skyhøyt studielån å betjene, innså Mae at det bare var å kapitulere. Hun takket ja til en jobb ved det lokale strømselskapet.
Her visnet hun sakte hen gjennom 18 måneder. 9–5 ble hennes skjebne. Gamle, grå kolleger med dårlig humor ble hennes voktere. Hun led. Hun svevde rundt i et samfunn som dyrket middelmådigheten. Hun levde som sine kjedelige foreldre. Planene om å erobre en flik av verden smeltet sammen med vegg-til-vegg-teppene og forsvant.
Og som kjent, når nøden er som størst, når du føler deg trengt inn i et hjørne, er det fristende å ty til desperate midler. For Mae ble det indre presset til slutt for stort, hun hadde ikke lenger noe valg, hun måtte bort, hun måtte finne noe bedre, koste hva det koste ville. Hun bet tenna sammen, la all stolthet til side, krøp til korset og spurte sin bestevenninne fra college om hjelp.
Annie jobber i ledelsen i The Circle. Og nå er Mae ankommet. Hun befinner seg på toppen av verden. Ingenting kan lenger stoppe henne. Verden ligger for hennes føtter. Hun befinner seg midt i kongeriket, hvor inspirerende ord som Dream, Participate, Find Community, Innovate, Imagine og Breath, pryder underlaget hun går på.
Hvordan ser en idealstat ut? Thomas More beskrev den som et rasjonelt samfunn der eiendom er felleseie og alle bidrar til fellesskapet. Mens slavene tar seg av det kjedelige rutinearbeidet, dyrker resten av borgerne kunnskap og visdom. Men det ideelle er som regel langt unna det reelle. Noe også More var smertelig klar over, og hans skildring av utopia var heller enn kritikk av hans samtidige England enn en oppskrift på fremtidens idealstat.
For dagens mennesker er det enkelte faktorer som peker seg ut i drømmene om et bedre samfunn. Èn ting mange enes om er at vi må sørge for rettferdighet for i det hele tatt å nærme oss et ideelt samfunn eller idealstat. Men hva er oppskriften på et rettferdig samfunn? Igjen kan mange enes om én faktor – åpenhet. Vi trenger åpenhet, også kjent som transparens i den offentlige retorikk. Vi må alle stå til ansvar. Maktmisbrukere skal ikke kunne gjemme seg og sine handlinger. Overtramp må dokumenteres. Vi må alle være vitner.
ALL THAT HAPPENS MUST BE KNOWN lyder The Circles visjon, slagord, misjon, tagline, hva enn vi velger å kalle det.
Mae befinner seg i startgropa for den andre opplysningstid. Med sosiale medier skal verden frelses fra ødeleggende hemmeligheter og skittent spill. Alt alle gjør skal være tilgjengelig for alle. Først da kan vi snakke om åpenhet. Og de tre vise menn – Ty, Stenton og Bailey – er på god vei. Grunnleggerne av The Circle lanserer produkt etter produkt i kampen for full åpenhet. Sirkelen vil snart være sluttet. TruYou var ikke annet enn den spede begynnelse. SeeChange og Clarification er kun forsiktige oppgraderinger.
Til tross for alt stresset makter Mae å tilpasse seg livet i sirkelen, i hvert fall delvis. I kundeservicens hektiske kontrollrom betjener hun kunder fra hele verden med personlig oppfølging via utallige skjermer og en endeløs rekke programvare for umiddelbar kommunikasjon med omverden. Uansett hvor små annonsørene er, så møter de en Circle-ansatt som lytter, som viser forståelse, som guider dem gjennom den vidunderlige nye verden de alle er nødt til å adaptere. Tusenvis av meldinger. Døgnet rundt. Alt blir loggført. Alt blir lagret i vår kollektive hukommelse. Alt blir analysert. Alt gis poeng. Alt er åpent.
Det er ingen gratispassasjerer hos The Circle. Alle jobber febrilsk med å opprettholde sin poengsum. Mens de tre vise menn slukte Facebook, sørget de for å utstyre Zuckerbergs visjon – We are pushing the world in the direction of making it a more open and transparent place – med vinger.
Eggers har muligens også vært fristet til å la en annen persons ord slippe løs fra virkelighetens stramme favn. Ifølge en anmeldelse på bloggen til The New Yorker, har Katherine Losse, Facebook-ansatt nummer 51 og senere Zuckerbergs taleskriver, beskyldt Eggers for å plagiere hennes roman The Boy Kings.[ii] Men det er en annen historie. Jakten på Utopia krever noen ofre. Opphavsretten vil kanskje ikke ha samme betydning når alt ligger åpent tilgjengelig for alle.
Er det mulig å slutte sirkelen?
Fem dataskjermer, hundrevis av kundehenvendelser pr. dag, tusenvis av meldinger fra kolleger, milliarder av mennsker innom firmaets plattformer hvert døgn, titalls eventer hver bidige dag på campus. Arbeidstid: umulig å fastsette. Mae sover etter hvert på jobben. The Circle har sørget for førsteklasses innkvartering med full service (god mat og drikke i kjøleskapet, vasking av rom, sengetøy og klær, o.l.) som for mange av de ansatte gjør det mer attraktivt å bo på campus enn i de trange leilighetene de besitter rundt omkring i Silicon Valley.
Det som fra utsiden fortoner seg som paradis, viser seg å være et mareritt. Men det marerittaktige er det kun leseren som ser. For oss er det innlysende at det å jobbe for The Circle kun er tjas og mas. For Mae er det vanvittig høye tempoet og presset en del av magien. I likhet med majoriteten av sine medarbeidere prøver hun å overbevise seg selv om at hennes hverdag er lykkelig. Den må være lykkelig, til tross for at hun aldri klarer å hente seg inn, alltid ligger bakpå. Som de andre er hun blendet av merkevaren. Det er ikke tilfeldig at hennes eneste stunder med ro, med tid til refleksjon og ettertanke, er noen få, hemmelige kajakkturer langs Nord-Californias kyst.
Mae føler at verktøyene hun får gjennom The Circle gir henne mulighet til å influere og redde liv verden over. Intensjonen er mildt sagt god. I en anmeldelse i The New York Review of Books observerer selveste Margaret Atwood at The Circle er en idéroman, eller en roman full av ideer, [iii] og gode ideer som sådan. Eggers er sprekkfull av ideer, gjerne i form av fengende konsept- og produktnavn som garantert ville gjort suksess ute i den virkelige verden. Men, som Atwood påpeker, det er særlig Eggers ideer rundt den sosiale konstruksjonen og dekonstruksjonen av privatlivet, den økende kommersialiseringen av eierskap over det private, og effektene dette eierskapet har på det vestlige demokratiets natur, som er interessante. The Circles produkter fører med seg et hav av fordeler. Falske identiteter er en saga blott. Anonymitet er ikke lenger mulig. TruYou har sørget for at alle er på nett som seg selv. Trollene er drevet tilbake til mørketiden. Markedsføring kan utføres med kirurgisk presisjon. Privacy is theft som det så fint heter. Men hva skjer når dette dras inn i politikken? Hvordan går det når alle politikere kjører full transparens med kamera rundt halsen og 24–7 strømming av sine aktiviteter i HD-kvalitet? Snakker vi da om det fullendte demokrati, eller nærmer det seg en form for totalitær åpenhet gjennom et terrorregime ingen tør å motsette seg?
Gjennom et overbevisende sceneshow klarer Bailey, en av The Circles grunnleggere, å manipulere Mae til å forme de følgende aforismene:
Secrets Are Lies
Sharing Is Caring
Privacy Is Theft
Ved hjelp av Baileys retoriske spill er det vanskelig å si seg uenig. Ved hjelp av hans SeeChange føler politikere over hele verden at det er vanskelig å fremstå troverdig uten et kamera rundt halsen. Det er klart du har noe å skjule hvis du ikke godtar premissene for SeeChange.
Livet i The Circle handler om en liten gruppe mennesker som gjør alt i sin makt for å åpne verden, samle mennesker, og bevare sitt eget paradis uten å måtte blottlegge seg selv. Kommunikasjon, referanser, normer og drømmer, er ikke lenger gjenkjennelige med det en fant i samfunnet noen måneder tidligere. Spørsmålet er hvorfor det ikke holdt med TruYou? Hvorfor må vi se alt gjennom SeeChange?
Jo, fordi det ligger i firmaets natur å kontinuerlig utvikle sine produkter. Fordi du har tapt i det sekundet du slutter å forbedre deg. Først når sirkelen er sluttet vil du finne ro. Og sirkelen sluttes ikke før du ser alt, påvirker alt, bestemmer alt, eier alt og alle. Det 21. århundres kollekt er ditt privatliv. Aksepter det, eller forbli på samfunnets sidelinje.
*
En pickup raser avgårde langs svingete fjellveier. Mercer Medeiros er på flukt, og hele verden følger Maes jakt på sin barndomsvenn. SeeChange-kameraer strømmer levende bilder fra alle tenkelige vinkler, snart er også droner med i jakten, og live-demonstrasjonen viser at SoulSearch er et produkt med potensiale til å revolusjonere verden.
SoulSearch, den siste applikasjonen i The Circles satsing for å skape en tryggere og mer fornuftig verden gjennom sosiale medier, gjør det mulig å finne en hvilken som helst person hvor som helst i verden på under 10 minutter. Kriminelle går med andre ord en vanskelig tid i møte. Men Mercer Medeiro er ingen kriminell. Han prøver bare å gjemme seg for sin tidligere venninne og det sosiale nettverket hun representerer. Noe som viser seg umulig. Det hjelper ikke å gjemme seg i en liten hytte uten bredbånd i en fjellandsby i Oregon når noen taster inn navnet ditt i SoulSearch. Jakten på forsvunnede mennesker kan nå crowdsources til det digitale borgervern, og flere av deltakerne melder at jakten på Mercer er den beste live-forestillingen de har opplevd.
SoulSearch, SeeChange & droneteknologien ville gjort The Beach til en umulighet. Men verden var ikke kommet dit på midten av 90-tallet. For dagens leser fremstår ikke premissene for Maes SoulSearch-demo som en forstyrret manns sci-fi-mareritt. Hva ville ikke vært mer naturlig enn å skrive inn navnet på en barndomsvenn som har gått under jorda, og 10 minutter senere sittet i videokonferanse med vedkommende? Når Amazon lanserer dronelevering bør vi vel også kunne forvente å ha mulighet til å følge pakkens reise fra lager til vi dukker opp i videostrømmen med utstrakte armer. Når droner skaper vansker for redningsarbeidet etter større ulykker, får vi et hint om at formidling av en dramatisk hendelse for mange er vel så viktig eller viktigere enn selve hendelsen. For Mae og de andre «sirklerne» forvitrer moralen i jakten på et sømløst nettverk. Er det slik at mennesker kan skape sin egen Gud gjennom teknologien?
*
The Beach ble av mange ansett som en fordømmelse av turismen. The Circle ble av mange ansett som en fordømmelse av teknologien. Det er imidlertid for enkelt å avskrive Garland og Eggers som fiender av utviklingen.
At Eggers hai er en metafor på det altomslukende sosiale nettverket som fortærer verden er åpenlyst. Tro om ikke Garlands hai også kan ses som en metafor på det moderne – på den altomslukende turisten. For selv om dagens (inkludert 90-tallets) turister sikkert tar mer hensyn enn f.eks. Viktoriatidens, der en enkelt brite på tur til en eksotisk destinasjon kunne finne pverktøyetfeltet med det fr i dag. M nasjon kunne finne p kunne finne på å tidsånd. å å gjøre ubotelig skade, så er det så uendelig mange flere turister i dag. Mens det i år 1900 var i overkant av 1,6 milliarder mennesker på jorda, er vi i dag snart 7,5 milliarder. Mens Thailand i 1996 rundet 7 millioner turister, besøkte rundt 32,5 millioner turister landet i 2016, noe som gjør turisme til en essensiell del av Thailands økonomi. Og denne økningen er ikke Garlands verk. Selv en millionselgende forfatter er ydmyk nok til å innrømme såpass.
I et intervju med Sue Wheat på salon.com i 2000, forteller Garland at han med The Beach prøvde å få frem budskapet at turisme hverken er kun negativt eller positivt i seg selv, og at det finnes en gyllen middelvei fylt med fornuft som kan gjøre godt for alle parter. Thailand har ønsket turismen velkommen, og brukt den som et middel til økonomisk utvikling og oppbygningen av en middelklasse. I det samme intervjuet forklarer han at boka er en kritikk av reisescenen, og spesielt Lonely Planet får gjennomgå. Ifølge Garland fremstiller reisehåndbok-imperiet det å reise som et eventyr for det vestlige borgerskap.
The Circle er blitt kalt en 1984 for nåtiden. Sosiale medier opptar stadig mer av vår tid. Google styrer informasjonsstrømmen vår. Vi er alltid online. Vi lever gjennom telefonene våre. Det er på tide å sette det i perspektiv. Ifølge Eggers prøvde han å skrive en bok som ikke omhandler spesifikke selskaper, og som ikke handler om teknologien i seg selv, snarere ønsket han å peke på implikasjonene teknologien har for vår følelse av menneskelighet og balanse.[iv]
Nå trenger vi strøm for å fungere normalt Vi må lade opp daglig. Å gå tom for batteri gir en følelse av tomhet, vi føler oss nakne. Det er på tide å ta noen pauser, puste ut, reflektere over livet. På stranda opphører tiden. Vi må komme oss tilbake til stranda. Men tenk deg marerittet: å returnere etter 3 måneder på en gudsforlatt strand og åpne innboksen.
Oslo
Selv på vei inn i katastrofen har mennesket en unik evne til å tro på et positivt utfall. Denne «happy-go-lucky»-mentaliteten er et resultat av menneskets selvoppholdelsesdrift og ukuelige vilje til å unngå nederlag for enhver pris, ispedd en liten dose intellektuell latskap. Som Hemingway skriver i The Old Man and the Sea: «A man can be destroyed but not defeated».
Historien har vist oss at selv den mest fantastiske tilværelse kan knuses på et blunk. At alt vi har kan rives fra oss i løpet av sekunder, rundt neste sving. Men vi kan ikke gå rundt og tenke på slikt. Da vil vi miste vår evne til å fungere i samfunnet. Derfor fortsetter vi som om ingen farer lurer. Og denne innstillingen kan gi høyst ulike utfall. Richard er heldig og kommer fra det med en legendarisk røverhistorie han kan gjenfortelle til det kjedsommelige på den lokale puben hjemme i England. Med andre ord: Han har flaks og kommer seg ut i tide med livet i behold. Han blir ingen vinner, han blir ingen taper, han blir kun en litt blekere versjon av sitt tidligere jeg. Mae derimot, kjører på med selvfornektelse, svik og maktmisbruk. Hun drar nytte av andres elendighet og sikrer sin egen posisjon. Hun forblir i spillet, men mister sin integritet på veien.
Jeg nevnte zeitgeisten. Hva var egentlig tidsånden i 1996? Jeg husker ikke alt. I 1996 hadde jeg knapt hørt om internett, og om jeg hadde hørt om det, så kunne jeg ikke brydd meg mindre. Barndommens flørt med programmering i Visual Basic var for lengst over. Jeg nærmet meg slutten av videregående, jeg drømte om å dra ut og se verden. Sør-Amerika, USA, kanskje Asia, eller til og med Afrika. Verden fremstod som et enormt, mystisk sted, kun tilgjengelig gjennom utilgjengelige filmer, magasiner, eventuelt også reiseparlører fra Nomaden, hvis du var av den mer eventyrlystne typen. De færreste av mine venner hadde reist noe særlig, utover obligatoriske familieturer og gutteturer. Vi gikk siste året på videregående. Gjentatte turer til Køben var det nærmeste vi kom Reisens grenseløse frihet. Selv det å bestille reise var en stor begivenhet. Jeg husker den første turen til Kilroy i Nedre Slottsgate, ikke minst min egen usikkerhet i møte med de reisevante medarbeiderne bak skrankene. Jeg husker den lange køen av unge håpefulle i ferd med å investere alle sine penger i den første store Reisen. Så hva skjedde på reisen fra The Beach til The Circle?
Først og fremst innebar nesten alt vi foretok oss den gang en fysisk anstrengelse. Ikke anstrengelse i den forstand at vi slet oss ut over den minste ting, men snarere at det forelå en fysisk tilstedeværelse i det meste vi foretok oss. For å lese nyheter måtte du ut av døra og plukke opp et fysisk eksemplar av dagens avis. For å møte venner dro du fysisk avgårde i håp om at du husket avtalen riktig, om at du faktisk ville møte dem. Om det ikke var så effektivt, målt opp mot dagens standard, innebar det at mange hverdagslige gjøremål fikk et snev av eventyr over seg, uten at jeg her prøver å romantisere 90-tallet. Kanskje vi bare kastet bort masse tid? Kanskje var vi langt mer kunnskapsløse enn dagens mennesker? Vi brukte i hvert fall andre deler av hjernen vår, eller hjernen til andre ting, enn vi gjør nå. 1996 representerer fortsatt en tid da vi husket ganske mye. Samtidig var vi ute av stand til å huske mer enn én pinkode. Så hva har skjedd? Er det så ille? Er piksler på en skjerm så mye mindre virkelige enn noe med fysisk tilstedeværelse, eller en fysisk opplevelse? Er det så stor forskjell på å være på en øde øy i Thailand og å interagere med noen på øya gjennom en live videostrøm? Synet kan være tilnærmet likt, samtalene kan være de samme. Men, som du allerede har tenkt, vi går glipp av de andre sanseinntrykkene, som selvfølgelig kan utgjøre en like stor del av opplevelsen som det å se og høre noe. Noe av opplevelsens aura forsvinner. Er det kanskje slik at vi i større og større grad lever i pakt med Platons hulelignelse? Huleveggen er riktignok byttet ut med en skjerm, men hvem ser forskjellen når kvaliteten på bildet er så bra?
Det handlet en gang om å forsvinne inn i verden. Den var så stor, det var så mye å oppdage, det ukjente lå foran oss. Mytene ble skapt i ettertid, formet etter vinden. Løgnene kom først i etterkant av turen, mens du befant deg der ute var det bare å slappe av – din viktigste rolle var å være deg selv. Nå må løgnen leves døgnet rundt. Det er ikke mulig å forsvinne i tre måneder for så å komme tilbake med et sett nøye kuraterte bilder og historier i forventning om at noen vil interessere seg. Er det mer enn en uke gammelt så er det virkelig gammelt. Løgnen skal leves i nuet. Smarttelefoner har gjort selvdokumentering til en nødvendighet 24–7, selv de tilfredse minuttene etter sex skal deles med verden.
Eggers spådom om at også helsa vår vil styres av sosiale apper nærmer seg virkeligheten i 100 mbs. Men å rakke ned på ny teknologi er en kontraproduktiv aktivitet. Det er gammelmodig og bakstreversk. Heldigvis kan du ikke lenger baksnakke meg uten at jeg vet det. Jeg vet alt. Jeg følger med på Twitter, Facebook, Instagram, Snap, avisenes kommentarfelter, blogger, Google+, WhatsApp, Find My Friends, YouTube ... Jeg hører deg. Jeg ser deg. Selv når vi tilfeldigvis passerer hverandre på en bar og du spontant slenger ut en kommentar, har jeg opptak av det. Heard-appen lar meg ta opp lyder tilbake i tid. Uansett hvor du gjemmer deg kan jeg finne deg. Utopien vår er her, nå, den er livet vårt. Ikke mer, ikke mindre. Og ikke tro at flukten til Mars vil hjelpe deg. Der vil selv dobesøkene kartlegges, dokumenteres, strømmes. Så nyt livet her og nå, ikke bekymre deg for fremtiden. Bare husk å stille inn helse-appen på riktig pulsfrekvens så du ikke drar på deg et infarkt i løpet av natten. Og, husk at den glidende overgangen fra utopi til dystopi kan komme overraskende brått på. Men at vi også er et lite samfunn, og at teknologien representerer store muligheter for nabolaget, bydelen, byen, landet og verden. Slik Reykjavik ble et laboratorium for moten, kan vi bli et laboratorium for teknologien. Basert på ny teknologi og data kan vi utvikle predikative modeller for å bekjempe arbeidsløshet, fattigdom og sykdom, vi kan utvikle nye finansielle produkter, vi kan endre forsikringsbransjen og bankvesenet, skape bærekraftige urbane bomiljøer og revolusjonere kollektivtrafikken. Tenk deg, vi kan revolusjonere verden én app av gangen, så lenge vi godtar at vårt personvern forsvinner i dragsuget.
Noter:
[i] Fra introduksjonen til 1995-utgivelsen av Crash (Fourth Estate).
[ii] newyorker.com/online/blogs/elements/2013/10/dave-eggers-the-circle-novel-sharing-is-caring-is-sharing.html
[iii] Atwood, Margaret. When Privacy is Theft. The New York Review of Books, 21. november, 2013.
[iv] mcsweeneys.net/articles/a-brief-q-a-with-dave-eggers-about-his-new-novel-the-circle